Recap 2015 - Mestringsfølelse
Det har vært stille fra meg i det siste. Både på Blogg, Facebook, Instagram og kanskje litt mer enn vanlig i hverdagen også, selv om jeg som regel er ganske stille av meg. Så nå tenkte jeg å prøve meg på en liten oppsummering på året. Og jeg holder meg til triathlonåret, det blir nok lesning, alt det andre har jeg ikke tid til å skrive ned :)
Oppsummering passer greit nå, for nå tror jeg at jeg er helt ferdig med sesongen og klar for nullstilling samtidig som litt av veien videre planlegges.
Det er brukt mye "jeg" i teksten under. Og selv om det er meg dette innlegget handler om, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag uten å ofre en hel del eller uten en fantastisk støtte hjemmefra, fra trenere, fra samarbeidspartnere, fra venner eller fra et godt miljø med et godt tilbud.
Treningsmessig har jeg hatt den beste sesongen hittil i "karrieren" og nesten vært skadefri. Sånn vanlig smårusk er der jo, men jeg sier nesten, for i midten av mars ble jeg slengt av sykkelen og i bakken av en traktorhenger etter at traktoren svingte for raskt inn igjen etter en forbikjøring (Jeg sykla visst for sakte siden en traktor måtte kjøre forbi meg...) Det gikk jo mye bedre enn det kunne ha gått, heldigvis. Der og da gikk det mest ut over hjelm, klær og skulder.
Jeg trodde det hadde gått fint med beina foruten et par skrubbsår, men under neste løpetrening fikk jeg kjenne at jeg hadde en kraftig strekk i/rundt lysken også. Det ble noen uker med veldig redusert trening før jeg kunne trene som normalt igjen. Størst tilbakeslag ble det på sykkelen, svømmingen var også på grensen, men det klarte jeg akkurat å få på plass før årets første Triathlonkonkurranse, Ironman 70.3 på Mallorca 9.mai.
IRONMAN 70.3 MALLORCA
(Red.anm. I Ironman 70.3 konkurreres det i distansene 1.9km svøm etterfulgt av 90km på sykkel før det avsluttes med en halvmaraton, 21.1km løp)
I Mallorca klarte jeg ut fra forutsetningene å få til en super dag med solid gjennomføring og trygt innenfor målet om direkte kvalifisering til Ironman 70.3 VM i Zell am See. 5.plass i min aldersgruppe (35-39 år, jaja jeg har visst begynt å dra på årene...).
Resultat for de som lurer:
IRONMAN 70.3. KRAICHGAU
4 uker senere, 7.juni, var det ny Ironman 70.3 konkurranse i Kraichgau, Tyskland. Mot denne jobbet jeg med å hente meg litt inn på syklingen, og siden jeg allerede var kvalifisert til Ironman 70.3 VM, så kunne denne konkurransen brukes til å teste kroppen og intensitet litt.
Konkurransen gikk nesten helt etter planen og jeg hadde en sterk konkurranse der jeg unngikk å gå helt i kjelleren. Plasseringen var ikke bedre enn nr. 15 i min aldersgruppe, med følelsen og selvtilliten jeg satt igjen med etter denne konkurransen var verdt mye mer.
Resultat for de som lurer:
ITU LANGDISTANSE VM MOTALA
Så 3 uker senere var det duket for årets neste store mål. Sesongens første VM!
VM i ITU langdistansetriathlon i Motala, Sverige den 27.juni.
(Red.anm. I ITU langdistanse konkurreres det i distansene 4km svøm etterfulgt av 120km på sykkel før det avsluttes med 30km løp)
På grunn av kaldt vann, så ble svømmingen kortet ned til 1.5km (jeg hadde gledet meg til 4km, men det var en korrekt avgjørelse å korte ned på distansen).
I Motala hadde jeg nok en fantastisk dag med glede og følelse av mestring. Ja det var tungt de siste kilometerne, men grunnen til det var mest; for at jeg kunne og ville gi alt i denne konkurransen. Følelsen av å ha disponert kreftene riktig i nesten 6 timer, at en føler seg sterk underveis og at kreftene akkurat holder til du kommer i mål, det overgår det meste og er det som gir meg størst glede av idretten. Når dette i tillegg gir meg en 4.plass i min aldersgruppe i et VM, så er det uten tvil stort og en stor dag! Ja, pallen og en medalje hadde nok lettere vært noe som ble husket og lagt merke til, men det er heldigvis ikke det som driver meg til å holde på med Triathlon. Mestring og samhold!
Resultat for de som lurer:
SESONGPAUSE
Etter en god utladning i ITU VM, ble det litt roligere et par uker.
Nå fikk jeg samtidig anledning til en fin tur til Nord-Norge og tilbringe kvalitetstid med venner og familie.
Når jeg tenkte fremover mot neste VM i slutten av august, så følte jeg et lite tomrom med to måneder uten konkurransetrening. Jeg jaktet derfor på en perfekt konkurranse i "ventetiden". Valget ble heldigvis ganske enkelt og falt på NM i Olympisk distanse, TriQuart, i Kristiansand den 1.august.
NM TRIQUART
(Red.anm. I NM Olympisk distanse konkurreres det i distansene 1.5km svøm etterfulgt av 40km på sykkel før det avsluttes med 10km løp).
Her hadde jeg ikke for store forventninger til egen prestasjon mht. litt mindre trening en periode og at neste hovedmål var 4 uker senere i Ironman 70.3 VM. Jeg prøvde å spisse meg litt inn de 2-2,5 siste ukene og ville gjerne sitte igjen med en god følelse der jeg presterte så kontrollert og sterkt jeg kunne utfra formen jeg hadde da. Utrolig nok, gikk det meste på skinner igjen, foruten at jeg ble litt tett i brystet på løpingen. Dette var kontrollerbart med å roe ned farten på løp ørlite og var nok til at jeg på nytt kunne krysse mållinjen med en god følelse. Også her fikk jeg i tillegg en super tid og en veldig bra plassering, 9.plass totalt av alle og kun slått av unge sterke utøvere som er tilknyttet det norske landslaget i Triathlon.
Dette gav meg absolutt god selvtillit og en god følelse på at jeg kunne klare en god dag i Ironman 70.3 VM.
Resultat for de som lurer:
IRONMAN 70.3 VM ZELL AM ZEE
Ironman 70.3 VM i Zell am See i Østerrike gikk av stabelen den 30.august.
Jeg kjente løypen etter å ha fått testet den høsten året før og kjente meg veldig klar. Været var veldig varmt, men etter noen varme konkurranser tidligere i år så var jeg mer positiv til det enn regn og kald vær.
Alt føltes rett, men alt ble helt feil. Jeg hadde ikke dagen og noe var galt med kroppen. Svømmingen var rask, men det stoppet der. Når det i tillegg ble så varmt som det ble, så kjente jeg på hele meg når jeg kom opp fra svømmingen at noe ikke stemte. Jeg kom i gang med syklingen og håpte på at alt plutselig skulle bli bra, men etter ca 60-70km av 90km så var ny plan klar. Og den var ca sånn:
Dette blir ikke enkelt og følelsen blir ikke god, men dette har vært planlagt i over ett år, du er i et VM, det skal være tøft. Dette er siste Triathlon i år, det er bare å kjempe, det handler nå om å fullføre, å krysse mållinjen, etterpå blir det fri!
Det var en kamp, men jeg mestret den motgangen også og krysset mållinjen. Etter målgang var det ingen god følelse, mer en lettelse over at det var over, men ikke den følelsen av at jeg har mestret å prestere det jeg kan. Nå skal det sies at den første dagen klarte jeg ikke tenke så mye på det heller, da var jeg mest dårlig av det som var feil i kroppen samt påkjenningen av å kjempe så lenge i varmen.
Det var vel mest i dagene og ukene etterpå at jeg kjente mer og mer på savnet av en god Triathlonfølelse, var det alt liksom...
Resultat for de som lurer:
HVA NÅ?
Jeg klarte ikke slutte å ha litt trykk på treningen ennå... Jeg ble jo ikke sliten i beina en gang etter småjogging mellom drikkestasjonenene i den avsluttende halvmaraton under VM.
Jeg må jo bruke beina til noe når jeg først er i form? Det er jo en stund siden jeg har løpt 10km samtidig som jeg er i god form! Jeg prøver meg på ny pers under 10km på Landsbyløpet i slutten av august! Litt tyngre løype enn forrige pers, men om været er greit, så kanskje... Det ble en del vind og det er nok lettere å løpe med flere andre rundt seg, enn å løpe alene etter første km. Jeg prøvde og jeg fikk kjempet godt, men å komme 6 sekund bak pers var allikevel ikke pers. Falmet jeg litt nå... Plassering var likegyldig, men jeg lot allikevel fokuset på tid gå over fokus på gjennomføringen.
Det var jo ikke den følelsen jeg savnet?
Ok, etter en kort tenkepause og sjekk på nettet, så ble det visst en ny plan raskt til. Ja, jeg er sær og har også mine nykker. But Hey, That's Me...
Og hvis du fortsatt leser, og kanskje er en av de mange som de siste ukene har spurt om sesongen min er ferdig for i år, så kan jeg begynne med å si sorry for at jeg har sagt ja :( Jeg liker ikke å svare usant, selv om det uansett er min sak...
Jeg ville ha denne for meg selv, ingen fokus på tider, ingen fokus på plassering, gjøre Triathlon for at jeg liker det og forhåpentligvis samtidig sitte igjen med følelsen av at jeg har vært sterk hele dagen og kontrollert løpet akkurat godt nok til en liten spurt mot mål.
Valget av konkurranse var heldigvis enkelt. Å få avslutte triathlonsesongen på den samme øya som jeg startet sesongen med i mai. Det ble Mallorca og (Half) Challenge Paguera!
CHALLENGE PAGUERA MALLORCA
(Red.anm. I (Half) Challenge er det samme distanser som Ironman 70.3 og det konkurreres i distansene 1.9km svøm etterfulgt av 90km på sykkel før det avsluttes med en halvmaraton, 21.1km løp)
Sånn først, så var valget litt skummelt. En ting var å forlenge sesongen, en annen var at sist år i samme konkurranse var det så varmt at det ble svømming uten våtdrakt, veldig varmt på en kupert og teknisk sykkelløype, og ekstremt varmt på en kjempekupert løpeløype. Og det viste igjen på dårlige sluttider.
Jeg har jo ikke klart å holde formen helt på topp, men grunnlaget er der og om de ovenfornevnte utfordringene skulle oppstå, så er det jo likt for alle. Jeg må "bare" styre intensiteten deretter slik at jeg hele tiden føler at jeg har kontroll selv om farten skulle gå litt ned.
Konkurransedagen 17.oktober
Vanntemperaturen kom under 24 grader(våtdrakt lovlig), skyggetemperaturen under løpingen var nok ikke så veldig mye høyere en 25 grader utpå dagen. Det ble en del sol, men det kom også noen behagelige slør av skyer foran solen av og til. I tillegg hadde arrangøren perfekt antall drikkestasjoner, svamper og kald drikke på stasjonene, digg!
Av den lille stemningsrapporten over, kan det allerede for et trent øye leses mellom linjene at dagen min også ble bra. Helt fantastisk bra faktisk! YES!!!
Nok søvn, nok tid til klargjøring, ikke for store puljer på svømmingen (som også hjelper på spredning i sykkelløypa), kontrollert og god svøm, kontrollert og god sykkel, sterk og kontrollert løp i krevende løpeløype. Sluttspurt var ikke nødvendig, de siste meterne kunne nytes. Dette er følelsen, dette er grunnen til at jeg gjør dette, dette er Triathlon! Under alle disiplinene hadde jeg øyeblikk der jeg kunne rope inni meg "dette er kjekt og jeg er heldig som kan få slike opplevelser".
Det var flere som kom i mål raskere enn meg, hele 27 stk faktisk, og enda følte jeg meg helt strålende.
Medalje med gratis gravering, t-shirt, super massasje, kalde drikkevarer, søt/salt, kald/varm mat. Jeg tok meg god tid i utøverområdet og nøt følelsen før jeg gikk på hotellet for en god dusj.
Wifi på hotellet. Så, hvordan gikk det, det er jo kjekt å se hva gjennomføringen min holdt til. Kult, fikk jo til og med en 1.plass i min aldersgruppe. Det var selvfølgelig også stas å vite at jeg klarte 1.plass når jeg hadde hatt en så fin dag allerede :)
Resultat for de som lurer:
Jeg traff Frank Pedersen på premieutdelingen og han fikk tatt masse fine bilder for å forevige øyeblikket til dere som ikke fikk vite noe om min reise og konkurranse.
Mestringsfølelsen var utrolig god å finne tilbake under løpet, jeg har ikke bilde av den, men den er i alle fall god :)
En fin dag ble avsluttet med en god middag sammen med den norske delegasjonen. Frank Pedersen, Tore Sande, Kristian Schiander og supporter for anledningen Frode Vittersø.
Nå tror jeg nok sesongen er over selv om jeg er tilbudt gratis startplass på Half Challenge i Bahrain den 20.november. Det hadde garantert vært en rå og fartsfylt opplevelse, men årets budsjett er overskredet for lengs og det kommer forhåpentligvis flere gode konkurranser og muligheter :)
PS!
Det er sikkert mange som mener mye om dette, men min mening er:
Selv om det er nevnt plassering og tider i teksten over, så håper jeg du har fått med deg hva mitt hovedfokus er?
Hva legger vi egentlig i ordene prestasjon og resultat?
Jeg er ikke imot gode resultater eller å gi ros til de som har ofret mye og jobbet hardt for å oppnå gode plasseringer, men heller rekkefølgen fokuset har fått i dagens prestasjonssamfunn. Ja, plassering er for mange viktig for inntekter, det er viktig for promotering av sponsorer sånn at de og sporten kan få sin velfortjente oppmerksomhet, at arrangementer kan arrangeres og at klubber skal kunne ha et godt tilbud til sine medlemmer for å nevne noe. Men, dette gjelder veldig få personer når en tenker på hvor mange som utøver eller ønsker å utøve triathlon. Idretten er for alle, og alt for mange får ødelagt gode mestringsfølelser på sitt nivå med fokus på konstant sammenligning med andre om tid og plassering.
Hvor mange har ikke brukt ordene "jeg er ikke flink nok" i en setning som omhandler å prøve Triathlon eller om en av disiplinene i Triathlon. Hopp i det og nyt mestringsfølelsen! Det er først og fremst du selv som bestemmer forventningene til hva som er viktigst av din personlige prestasjon kontra tid og plassering.
Takk for oppmerksomheten, jeg håper du også får mange fine mestringsfølelser i årene som kommer :)
